Eksempler på henvendelser til Psykologteamet

En mor ringer Psykologteamet, og psykologen svarer:
 

M: Jeg er bekymret for datteren min på 15 år, som har virket nedfor de siste månedene. Hun er ikke så glad som før og synes alt er et ork. Før var hun sprudlende og energisk. Jeg får ikke svar når jeg spør om noe er i veien. Hun vet at jeg ringer og sier at hun vil snakke med noen.

P: Så fint at du ringer, at du tar tak i dette som du er bekymret for. Er datteren din på skolen, eller har hun mye fravær? Og hva med fritidsaktiviteter?

M: Hun går på skolen og spiller aktivt håndball som før. Har ikke fravær, men må motiveres en god del av oss foreldre!

P: Det høres jo bra ut. Har det skjedd noe spesielt i livet hennes det siste året?

M: Nei, ikke noe som jeg kan komme på. Men hun forteller meg jo ikke så mye.

P: Nei, akkurat det er ganske vanlig! Ja, jeg kan hjelpe og møter henne gjerne. Siden hun tross alt fungerer godt i skole og hverdag, er det ikke sikkert at det er så mye som skal til, dvs. hun trenger kanskje ikke komme så mange ganger for at en positiv endring skal skje. Noen ungdommer trenger ofte litt hjelp til å sortere i tanker og følelser og få noen tilbakemeldinger i forhold til temaer som de ikke snakker med andre om. Jeg anbefaler at hun tar en helsesjekk hos legen sin, for å sjekke at hun er helt frisk. Hvis hun vil, kan hun få en timeavtale her allerede denne uken, kanskje en ettermiddagstime, så slipper hun ta seg fri fra skolen.

Kvinne ringer Psykologteamet, og psykologen svarer:

K: Hei, jeg har lenge tenkt at jeg må gjøre noe. Det er lenge siden jeg var ordentlig fornøyd, og en venninne av meg sa til meg i går at hun synes at jeg har forandret meg. Jeg liker meg på jobben og koser meg med barna med alle deres aktiviteter den uken de bor hos meg, men når de er hos pappaen sin er det veldig stille hjemme. Jeg vet at jeg burde finne på noe den uken, men blir stort sett sittende hjemme eller jobber alt for lange dager for ikke å dra hjem til tomt hus. Er medlem på et treningssenter, men kommer meg ikke dit lenger heller. Jeg spurte fastlegen om jeg kan være deprimert, men han tok en slags avkrysningstest og sa at jeg ikke har en depresjon. Men jeg kjenner meg deprimert, i hvert fall den uken jeg er alene. Det er hele to år siden vi ble skilt, så jeg hadde forventet å ha kommet videre med livet mitt nå. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har blitt sånn. Før var jeg mye mer aktiv og fikk ting til å skje, og nå synes jeg at livet mitt bare har stagnert.

P: Så fint at fastlegens kartlegging viser at du ikke er syk. Når du trives og mestrer jobben og har det fint og er aktiv når barna bor hos deg, forteller det også meg at du mest sannsynlig ikke lider av klinisk depresjon. Men du har kanskje noen grunner til å kjenne deg nedfor og frustrert? Det høres ut som om du har kommet inn i et fastlåst mønster som du gjerne vil forandre på, men ikke så lett kommer deg ut av. Jeg kan gjerne hjelpe deg til å finne tilbake til din tiltakslyst. Sammen kan vi sortere litt i tanker og følelser, slik at du forstår dine egne reaksjoner litt bedre. Å forstå seg selv litt bedre åpner for å bli en mer aktiv agent i eget liv, så og si, og det gjør oss mindre frustrert og mer tilfreds!